Rolig vandret Subha den fagre inn i
mangolunden, Jivakas blomsterhage—
midt i veien sto da den elskovssyke
yngling. Da sa hun:

“Si meg hvordan jeg har forbrutt meg! Har jeg
krenket deg, min venn, når du sperrer veien?
Ikke er berøring av nonner god og
sømmelig adferd

i min mesters strålende lære, eller
på den veien han i sin lykke viser
dem som søker renhet—så hvorfor hindrer
du meg på veien?

Dine skitne tanker formørker sinnet!
Jeg er ren, mitt sinn er fullstendig renset,
frigjort, lyst og åpent. Så hvorfor hindrer
du meg på veien?”

“Du er ung og skjønn! Hvilken glede får du
av et liv som nonne, den gule kappen?
Følg meg! La meg skjenke deg gledens drikke,
blomstrende timer!

Trærne puster blomsterstøvdufter over
skogens stier, våren beruser alle
sanser! La meg skjenke deg gledesrusen,
lykkelig forår!

Skogens kjemper, hyllet i lette kronblad,
suser stille, syngende i den varme
vind—men, hvem kan fryde seg over slik en
skjønnhet alene?

Rovdyrflokker herjer jo der i mørket!
Brunstforrykte hunnelefanter raser!
Vil du gå alene og sårbar dit, til
storskogens farer?

En gudinne i paradis, en gyllen
dukke, ligner du under trærnes kroner!
Å, min skjønne—rikt musselinskledd ble du
vakrere enda ...

... som slave skulle jeg lyde ditt minste
vink, om vi i lysningen her fant bolig.
Ingen er meg kjærere! Du, min blyge,
himmelske nymfe!

Jeg vil gi deg rikdom og elskovslykke,
kom og bo hos meg! Mitt palass gir hvile,
trygghet, ro og skjønnhet, et luksusliv med
tjenestepiker.

Kle deg fint i lett musselin og blomster,
smør deg inn med duftende, dyre salver.
Perler, gull og sølv skal jeg gi deg—landets
vakreste smykker.

Du skal få den mykeste seng—der dyner,
puter, tykke tepper av ull og rene
laken venter deg, parfymert med dyre
sandeltreoljer.

Lotusblomsten lever jo kun berørt av
vindens ånder ... slik også du! Som nonne
blir du gammel uten et kjærtegn, uten
menneskers elskov.”

“Hva gjør denne kroppen så viktig? Full av
møkk og råttenskap, er den uten varig
kjerne—hvorfor ble du som sinnsforvirret
straks du fikk se meg?”

“Dine vakre øyne er fylt med mystisk,
overjordisk klang, som av sang og strenger—
slike øyne øker min lengsel, gjør meg
skjelven og svimmel!

Dine øyne er—liksom lotusknopper—
lys og skygge; blågylne i ditt ansikt.
Slike øyne lokker og dårer, gjør meg
skjelven av lengsel!

Selv om du forsvinner ved verdens ende,
husker jeg ditt blikk, dine lange vipper.
Ingen øyne elsker jeg mer, du, blyge,
himmelske nymfe!”

“Du går vill! Du ønsker deg månen! Spranget
over verdens høyeste fjell er enkelt
mot å jage, blind av begjær, en nonne,
datter av Buddha.

Ingenting i hele den vide verden
kunne jeg begjære—for lidenskapen
er meg fremmed, utryddet av den våkne
Mesterens lære.

Kastet bort som aske, og verdsatt som en
skål med gift er lysten—for lidenskapen
er meg fremmed, utryddet av den våkne
Mesterens lære.

Prøv du din forførelseskunst på en som
aldri satt ved Mesterens føtter! Jeg ser,
jeg forstår—av meg får du ingen glede,
ingen belønning.

Jeg er våken! Sorg eller glede, skjellsord,
hyllest ... alt forgjengelig kjenner jeg som
urent. Derfor unngår jeg òg å falle
i dine feller.

Jeg er en av Buddhas disipler—følger
veien, åttedelt, og er uten sorte
strømmer. Ut av hjertet er pilen trukket—
ensom er lykken!

Jeg har nemlig sett slike malte dukker:
Bundet opp i pinner med tynne snorer
danser de, som levende menn og kvinner,
mange slags danser.

Men når alle pinner og snorer løsnes,
fjernes, kastes, brekkes i to og rykes—
hva blir da igjen å beundre, hvor er
skjønnhetsmagien?

Slik er også kroppen en dukke—uten
livets tråd og pinner forgår dens sødme.
Hva blir da igjen å beundre, hvor er
skjønnhetens blendverk?

Som et bilde malt på en vegg, med friske
farger, er mitt legeme uten dybde,
et bedrag; en løgn skapt av sanseinntrykk—
innholdsløs, luftig.

Som et tre av gull er den drøm du jager
blindt—en tom og falsk illusjon, lik kunster
vist av gjøglergrupper på torg, der mengden
søker begeistring.

Øyet er en skjelvende ball av tårer,
og glassaktig vev i en hule. Liksom
alle andre øyne er også mine—
de du begjærer.”

Hun, den skjønne, rev ut det ene øyet—
ikke var hun bundet, men fri i sinnet!
Hun sa: “Vær så god, du skal få det! Ta det,
slik du begjærer!”

All hans lidenskap ble til intet; skrekken
la begjæret dødt, og han ba: “Du edle!
Tilgi meg! Må du bli helbredet! Slikt skal
aldri mer hende!

Som å favne sviende ild er det å
krenke en som deg; som en giftig slange
slår min handling meg! I din visdom, tilgi!
Å, bli helbredet!”

Hun gikk fri og ensom til ham som stråler
klart av godhet. Der, i Den våknes nærhet,
ble hun straks helbredet—fra denne lykken
nådde hun målet.