I Pataliputta, den vakre
byen av blomster
var to kloke og rene nonner
av Sakyas ætt.

Isidasi het en av de to—
Bodhi den andre.
Dyp meditasjon og stor kunnskap
var deres fryd.

En dag de hadde spist, og vasket
matbollen grundig,
hvilte de på et fredelig sted.
Og Bodhi sa:

“Du er vakker og blid, venninne—
din ungdom blomstrer.
Hvordan har verden sviktet, sendt deg
i hjemløshet?”

Isidasi, hun som forklarte
læren så dyktig,
sa, der de hvilte: “Hør, nå, Bodhi!
Jeg vil si deg alt!

I Ujjeni, den beste av byer,
var min far kjøpmann,
aktet og rik. Jeg var ham kjær,
hans eneste barn.

Friere fra de beste slekter
kom for å se meg—
til en kjøpmanns sønn ble jeg gitt
mot høy brudepris.

Jeg ga min manns foreldre respekt—
tjente dem ivrig,
bøyde meg dypt for deres føtter,
slik jeg hadde lært.

Når hans søstre, brødre, venner kom
—ja, når min husbond
selv kom til meg—skalv jeg og ga bort
min sitteplass.

Mat og drikke serverte jeg dem—
alt huset bød på
satte jeg frem, og ga hver og en
det som tilkom ham.

Jeg sto opp tidlig om morgenen.
På husets terskel
vasket jeg hender og føtter, før
jeg hilste min mann.

Som var jeg en tjenestepike,
var han min herre—
jeg kjemmet ham, gned ham med salve,
smykket ham rikt.

Jeg kokte selv risen, jeg vasket
bollen og gryten—
som en mor steller et enebarn,
stelte jeg ham.

Slik var jeg alltid tro og ærbar,
flittig og ydmyk,
men alt han ga meg, var krenkelser,
hån og forakt.

Han ba sin mor og far: ‘Gi meg lov,
så jeg kan reise!
Med Isidasi er det ikke
mulig å bo!’

‘Snakk ikke slik, sønn! Isidasi
er klok, forstandig
og flittig. Hva er galt med henne?
Hva har hun gjort?’

‘Ingen skade har hun gjort. Men jeg
kan ikke leve
med henne mer, det er en plage!
La meg nå gå!’

Etter å ha hørt sin sønn spurte
de meg bekymret:
‘Si oss uten frykt, Isidasi,
hva du har gjort!’

‘Jeg har ikke krenket ham. Ikke
på noen måte!
Aldri sa jeg et vondt ord—hvorfor
avskyr han meg?’

De førte meg tilbake til far
med sorg og jammer:
‘Vi beholder vår sønn—men mister
skjønnhet og fryd!’

Så ga min far meg til et annet
hus, der en rikmann
betalte det halve av prisen
den første ga.

Jeg bodde hos ham i en måned—
så ble jeg jaget,
jeg som tjente ham som en slave!
Jeg ga ham alt!

Da sa min far til en tiggermunk
som gikk matrunden:
‘Vær svigersønnen min! Kast fra deg
kappe og skål!’

I fjorten dager ble han hos oss—
deretter sa han:
‘Jeg vil vandre fritt igjen, hit med
kappe og skål!’

Min far—min mor—hele min slekt—sa
til tiggermunken:
‘Hva nekter hun deg? Si oss det! Straks
skal alt bli godt!’

Til dét sa han: ‘Det er nok for meg
å få gå alene.
Med Isidasi er det ikke
mulig å bo!’

Med tillatelse gikk han. Men jeg
satt ned og tenkte:
‘Jeg må òg bli hjemløs—eller
gå for å dø!’

Så kom den edle Jinadatta—
oppmerksom, verdig,
dydig og lærd—på matrunden sin
til min fars hus.

Jeg ga henne sitteplassen min.
Jeg hilste høflig,
bøyde meg dypt. Så ga jeg henne
vellaget mat.

Jeg bød henne de beste retter
som var i huset.
Så sa jeg: ‘Edle søster, jeg vil
gå hjemløs ut!’

Da sa far: ‘Barn—praktiser læren
her! Du kan glede
asketer med mat og med drikke
her i mitt hus.’

Jeg bøyde meg gråtende for ham
og sa: ‘Far! Onde
ting må jeg ha gjort, slik jeg plages!
La meg gjøre bot!’

‘Så gå, min kjære,’ sa far, ‘og søk
den gode læren,
oppvåkningens lys—det største mål
noen kan nå.’

Jeg tok avskjed med mor og far, ja,
med hele slekten,
og etter syv dager som nonne
forsto jeg alt:

syv liv, og fruktene av disse,
steg frem i minnet.
Lytt oppmerksomt! Jeg vil fortelle
alt, slik det var.

Jeg bodde i Erakaccha by
som en rik gullsmed—
en annens hustru forførte jeg
i ungdoms rus.

Så falt jeg i helvetes dyp, der
jeg ble kokt lenge.
Deretter ble jeg født om igjen
som apekatt.

Syv dager gammel ble jeg kastrert
av flokkens leder:
En annens hustru hadde jeg rørt—
slik bar det frukt.

I Sindhava-skogen falt jeg fra
mitt liv som ape—
i en enøyd og halt geits livmor
oppsto jeg på nytt.

Jeg ble kastrert—i tolv lange år
bar jeg barn omkring,
syk, full av mark: En annens hustru
hadde jeg rørt!

Så døde jeg, og ble født på ny
hos en kveghandler—
jeg var en kobberrød kalv, kastrert,
og i ett år

trakk jeg både plog og kjerre, syk,
blind og skrøpelig.
En annens hustru hadde jeg rørt—
slik bar det frukt.

Så ble jeg født av en slavinne—
var verken kvinne
eller mann! For; en annens hustru
hadde jeg rørt.

Tretti år gammel døde jeg så—
ble siden gjenfødt
som datter i en vognmanns usle,
fattige hus.

Min far hadde stor gjeld—derfor kom
en fremmed kjøpmann
og slepte meg gråtende bort fra
mitt barndomshjem.

Så nådde jeg mitt sekstende år,
og Giridasa,
kjøpmannens sønn, fikk øye på meg—
slik ble jeg gift.

En hustru hadde han fra før; en
god, ærbar kvinne
som elsket sin mann høyt. Med henne
yppet jeg strid.

På grunn av mine misgjerninger
gikk alle fra meg,
enda jeg tjente dem ydmykt: Nå
er dette slutt!”