Sumedha,
datter av kong Koñcas førstedronning,
ble i byen Mantavati overbevist
av lærens disipler.

Verdig førte hun seg, vakker
var hennes tale, klok
var hun og veltrent
i Buddhas lære.
Hun sa: “Mor og far—
hør på meg!

Nirvana
er målet for mine lengsler!
Når selv guders liv
har en ende—hvor mye mindre
er ikke den tomme
sanseligheten verdt,
den som er så smertefull!

Bitter er den. Som rusgift
lokker den, og med falsk sødme
skjuler den helvetes lange natt
av pinsler og gru—

der de sørger i fortvilelse,
de onde i tanke og gjerning,
de troløse, grådige dårer
som blindt går den mørke vei.

Ingen visdom bærer dårene
i hjerte eller sinn—
om edle sannheter holdes opp
rett foran øynene deres,
vil de ingenting se, men være hindret
av smertens tåkeskyer!

Slike sannheter, mor, som den edle
Buddha forklarer, er utenfor
vanlige menneskers viten—
mennesker som nyter
livet, og hvis høyeste mål
er å gjenfødes blant guder.

Selv guder er fanget
av fødsel og død, selv
deres liv har en ende.
Men dårene frykter ikke
å bli født igjen og igjen.

Fire er sorgens veier—
kun to leder til sinnets blomstring.
For dem som pines i helvete,
finnes ingen utgang
i hjemløshet.

Gi meg deres tillatelse
til å gå ut, til å følge
den store Mesterens lære!
Jeg lengter etter å fri meg
fra fødsel og død.

Hvordan kan jeg være tilfreds
i denne elendige hule kroppen!
La meg gå! Bare slik
kan livsbegjæret slukkes.

Dette er de opplystes æra!
Mørkets tid er over, det rette
øyeblikket er inne!
Aldri
skal jeg svikte
treningsreglene, det rene liv.”

Slik talte Sumedha
til sin mor og sin far:
“Jeg spiser ikke et måltid mer
før jeg har blitt nonne!
Heller bøyer jeg meg for døden!”

Moren gråt i sorg, og faren
var slått av smerte—
sammen trøstet de Sumedha
som lå sammensunket
på terrassen.

“Reis deg, barn! Sørg ikke!
For du er lovet bort.
Kong Anikaratta
er en flott mann—til ham
er du lovet som brud,

du skal bli hans førstedronning!
Livet som nonne er vanskelig, kjære—
treningsreglene harde.

Som dronning kan du herske,
nyte stor rikdom og lykke!
Du er ung—gled deg
over kjærlighet og luksus, gled deg
over bryllupet, barn!”

Da sa Sumedha: “Nei!
Hvordan kan jeg tenke på slikt
når tilværelsen er uten kjerne?
Ordinasjon eller døden!
Bryllup kommer ikke på tale!

Jeg vil ikke klamre meg til
denne råtne, urene kroppen
som stinker av piss—skremmende
som en krypt full av lik
er den, og helt utenfor min
kontroll.

Jeg vet hvordan kroppen
virkelig er: Motbydelig tilklint
med slintrer og blod, full av makk—
en haug gribbemat! Hvorfor
må vi slepe på daukjøtt som dette!

Snart legges kroppen på gravplassen,
tom, uten sjel, som søppel,
kastet bort i avsky
av slektninger—

ja, når til og med ens foreldre
vasker likstanken av seg
og vemmes—
hva da med andre mennesker!

Likevel henger vi fast ved våre kropper,
disse urene dyngene av sener og bein,
disse stinkende sekkene av skitt og tårer .

Om en plukket kroppen i deler,
eller vrengte innsiden ut,
ville ikke engang ens egen mor
holde ut, men brekke seg
i kvalme!

All smerte og bekymring
skyldes kroppens eksistens—
hvordan kan jeg gifte meg
når jeg tenker på dette?

Om tre hundre skarpslipte sverd
skulle gjennombore meg
dag etter dag i hundre år,
ville likevel det vært bedre
om det bare gjorde slutt på lidelsen!

En slik pine burde den tåle
som husker Mesterens ord:
‘Livets og dødens kretsløp
er langvarig for den
som blir drept igjen og igjen.’

Talløse er pinslene
blant guder og mennesker,
i dyreriket, i åndeverdenen,
blant spøkelser og demoner,
og i helvetes riker—

ja, plagene i helvete
er mange for den som har falt
dit ned. Selv blant guder
er ingen frelse—nirvana
er den høyeste lykke!

De som ivrige følger
Mesterens lære, kan oppnå
utslukningens fred om de nøysomt
og uten grådighet streber mot
dødens og fødselens ende.

I dag, far, går jeg ut
i hjemløshet! Hva skal jeg
med denne tomme rikdommen?
Jeg avskyr sanseligheten
som surt oppkast—i meg er den død
som en palme rykket opp med rot.”

Dette sa Sumedha til sin far—og samtidig
ankom Anikaratta, brudgommen,
med praktfullt følge for å feire
bryllup til avtalt tid.

Med en skarp dolk skar Sumedha av
sitt myke, sorte hår—
ensom låste hun seg inne
og gikk inn i dyp meditasjon,

der hun så alle tings forgjengelighet
og forsto den helt og fullt.
Anikaratta
kom nå inn i slottet,

han styrtet opp trappen
mot rommet der Sumedha satt,
la sine juvelprydede hender mot hverandre
og ba:

“Sumedha! Som dronning
kan du herske, og nyte
rikdom og skjønnhet. Du er ung!
Gled deg! Lykke og luksus
er få forunt—

jeg skjenker deg mitt
kongerike! Slik rikdom
kan være til glede; du kan gi
gaver til fattige og asketer.
Vær ikke trist, la ikke
foreldrene dine sørge.”

Sumedha sa:
“Jeg er ikke interessert i rikdom—
jeg har ingen illusjoner om nytelse.
Heller ikke du bør la deg lure, men
åpne øynene for sanselighetens farer.

Tenk på Mandhata, konge over fire
kontinenter! Han elsket sin lyst
og tok for seg av livet—men døde
misfornøyd og med uro i sinnet.

Om juveler hadde regnet
fra alle himmelretninger,
hadde likevel ikke sanselighet
ført til sinnsro, hadde likevel
menneskene dødd ulykkelige.

Som slaktekniver skjærer lysten.
Som slangegift bedøver lysten.
Som fakler brenner lysten.
Som et kranium griner lysten!

Forgjengelig er sanseligheten
og full av pine som dødelig gift
eller glødende jernkuler i munnen.
Lysten er det ondes rot,

bitre er dens frukter. Den er
som smertefulle byller i kjøttet,
som falske drømmer eller
lånt gods.

Som sverd og spyd
er lysten; som pest, ondskap
og drap, som en grop
med glødende kull, som angst
og ødeleggelse
er lysten.

Dette er min beskrivelse
av sanselighet og lyst!
Gå! Jeg har ingen tillit
til tilværelsen;

hva vil en annen gjøre for meg
når det brenner i hans eget hår?
Enhver må kjempe for å overvinne
egen alderdom og død.”

Sumedha åpnet døren og så
foreldrene og Anikaratta
gråtende på gulvet.
Hun sa:

“Langsom er livets og dødens sirkel
for dårer som gråter uten stopp
over sin fars død og
sin brors, og av redsel
for sin egen!

Husk tårene, husk
melken og blodet, liv etter liv
hver skapning lever,
tilsynelatende endeløst;
husk knoklene
som hoper seg opp!

Husk de fire hav
av tårer, melk og blod.
Husk at knokkelhaugen etter én
eneste manns mange liv
er stor som et fjell.

Gjennom utallige fødsler
er hver enkelts mødre så mange
at om hele India var dekket
av ørsmå frø, ville det vært
flere mødre enn frø.

Gjennom utallige fødsler
er hver enkelts fedre så mange
at om alle kvister og gresstrå i verden
var kuttet i firetommers biter,
ville det vært flere fedre enn biter.

Husk lignelsen om den blinde skilpadden
som svømmer i det store havet, husk
det flytende åket med hull i,
og hvor liten sjansen er
for at skilpadden stikker hodet opp
i dette hullet: Så liten
er sjansen for å bli gjenfødt som menneske.

Husk at menneskets form
er som skum på havet—
uten kjerne og alltid foranderlig.
Husk helvetes pine!

Husk dem som fyller opp gravplassene
igjen og igjen, husk den grådige
krokodillen, husk
de fire sannhetene.

Når den udødelige lærens
nektar finnes, hvorfor
smake det bitre, hvorfor
dvele ved sanselighetens
beske smak?

Når den udødelige lærens
nektar finnes, hvorfor
fanges av lystens mørke
feber? For all lyst
brenner, gløder i blodet.

Når den store freden finnes,
hvorfor falle i lystens
fiendtlige bakhold?
Som en tyv,
som en krigersk konge,
som morderisk ild, som flom
er lysten.

Når sann frihet finnes,
hvorfor råtne i lystens lenker?
Slavebundet av sine sanser
lider mennesket grusomme smerter.

En gressfakkel brenner hånden din
om du ikke slipper taket i tide—
slik er lysten, den svir
alle som lar seg fange.

Forkast ikke varig lykke
for kortvarig nytelse;
vær ikke lik fisken som svelger
fiskekroken og dør.

Tem lystene dine før
de lenker deg som en hund
og fortærer deg, slik sultne
kasteløse eter hunder.

Grenseløs
er smerten og sorgen
som venter deg om du henger fast
ved lysten!

Når det som ikke eldes,
finnes, hvorfor bry seg om
sanseligheten? Den bringer
alderdom, sykdom og død
overalt og i alle liv.

Det som er uten alder, er uten død—
og dette som verken eldes eller dør,
er uten sorg, uten fiendskap,
uten frykt og plager.

Mange har oppnådd dette
som ikke dør: For dette
er mulig for alle
som trener grundig og flittig
—men ikke for den som er doven!”

Slik talte Sumedha
som ikke fant glede i det verdslige,
og hun kastet sitt avskårne hår
på gulvet foran Anikaratta.

Anikaratta reiste seg, bøyde seg
dypt for Sumedhas far, og sa:
“La Sumedha, den klarsynte, gå
til ordinasjon! Hun kjenner
den sanne frihet!”

Slik fikk hun foreldrenes tillatelse,
og ordinerte seg ut fra redsel
for sorg og farer. Stor var den visdom
hun oppnådde mens hun arbeidet
mot det høyeste mål.

Vidunderlig var nirvana
for kongsdatteren!
Og i dette sitt siste liv
fortalte hun om de tidligere:

“På Mester Konagamanas tid
var vi tre venninner som ga
munkene og nonnene
en vakker bolig i gave.

Ti ganger, hundre ganger,
ja, ti tusen ganger fødtes vi
blant gudene, for ikke å snakke om
blant menneskene!

Mektige var vi
blant gudene, for ikke å snakke om
blant menneskene! Jeg var
en stor konges hustru,
juvelen blant hans dronninger.

Dette er årsaken; dette er roten;
dette er frihetens kilde:
Å glede seg over læren!
Dette er det første skritt
på veien til nirvana:
Å fryde seg over Buddhas ord!

Slik gjør de
som har tillit til læren
og Mesterens fullkomne visdom:
De vender seg bort fra livet,
gir avkall på sanselighetens rus.”