Jeg fór vill. Sansenes virvler
rev og slet i tanken, dro meg
mot forvirringens bratte stup,
nektet meg å mestre sinnet.

Besatt av begjær som et dyr
jaget jeg øyeblikkets lykke—
fulgte blindt den røde sangen
i mitt hjerte, fant ingen ro.

Slik gikk jeg i syv lange år—
fargeløs, blek og altfor tynn.
Ikke én time—natt eller dag—
var smertefri, uten plager.

Til slutt tok jeg et rep og sprang,
skrek i skogens mørke gjemmer!
“Bedre er det å henge her
enn å leve som en usling!”

Jeg laget en renneløkke.
Bandt den fast i en kraftig grein
før jeg la den om nakken:—Da!
Tankene klarnet! Jeg ble fri!