Sanseløst forrykt av sorgen
over min døde sønn—naken,
med håret i skitne floker,
virret jeg vettløs hit og dit,

sov i søppel og geitemøkk
og der de døde kremeres.
I tre år var jeg et villdyr,
herjet av hunger, alltid tørst.

Da fikk jeg se Han Uten Sorg
utenfor byen Mithila—
han som temmer ville hjerter,
han som er opplyst, uten frykt!

Jeg så ham! Jeg kom til meg selv,
gikk dit og hilste ærbødig.
Han ga meg del i læren—han!
Gotama!—av medlidenhet,

og ordets milde regn falt på meg,
renset sinnet. Jeg ble nonne.
Kjente nye krefter strømme
mot meg på den gylne veien.

Alle sorger er skåret ut
av hjertet mitt, og kastet bort—
jeg har forstått hvordan sorgen
slår rot og forgifter sinnet!