Hvor kom han fra? Hvor gikk han hen?
Denne skapning, hvis nærvær var
så flyktig, av ukjent opphav—
for ham gråter du: “Å, min sønn!”

Men om du kjente hans veier
—hvor han har vært, og hvor han skal—
sørget du ikke mer. For slik
er mennesket av natur.

Ubedt kom han til verden.
Uten lov gikk han bort igjen.
Hvor han enn kom fra, var tiden
han var her kun et åndedrag.
Han gikk herfra gjennom én dør,
en annen fører ham videre.

Som en udødelig går han
gjennom det store kretsløpet.
Som han er kommet, er han gått.
Så hvorfor sørge og klage?

Selv nådde jeg ikke pilen
i hjertet mitt. Hun trakk den ut!
Den, som forgiftet liv og sinn
med lengsel etter den døde.

Nå er den sviende giften
brent bort, såret grodd til et arr.
Som flyktning går jeg til læren—
til Buddha, til søstrenes orden.