Fattig og elendig var jeg,
en ussel enke uten barn.
Uten brødre, søstre, venner,
fikk jeg verken mat eller klær.

Jeg grep min skål, min tiggerstav,
gikk jamrende fra dør til dør.
Brent av solen, bitt av kulden
vandret jeg syv harde år.

Så kom jeg dit hvor nonnene
spiste. De var barmhjertighet!
Til den ene gikk jeg og sa:
La meg gå ut i hjemløshet!

Patacara hørte min bønn.
Hun hørte meg, medlidende.
Hun ledet meg inn i læren,
viste meg det høyeste mål.

Jeg lyttet. Ikke talte hun
forgjeves! Jeg arbeidet hardt:
Visdom har jeg fått! Dens stråler
bryter sinnets sorte strømmer.