Vaddha, min sønn! Gå ikke vill
i begjærets jungelmørke—
og gid du aldri mer, min skatt,
må ta del i verdens smerte.

Lykkelige er de vise,
de som ryddet sin sti for tvil
og temmet lengselen: I deres
sinn er mørkets vekster visnet.

Gå i deres fotspor, Vaddha,
følg den smale vei til innsikt!
Lidelsens ende venter deg
om du vier deg til visdom.

Hvor du taler trygt og sikkert
om slike ting, kjære mamma!
Jeg tror virkelig, at i deg
finnes intet kratt av begjær.

Nei, Vaddha! Hva som enn styrer
det jeg tenker, sier og gjør
i store ting, eller små: I meg
finnes intet kratt av begjær.

I meg er mørkets vekster døde.
Jeg har meditert iherdig!
Den store frihet er blitt min—
Buddhas vei er gått til ende.

I sannhet virkningsfullt var dét
puffet jeg fikk av moren min!
Versene om det høyeste
ga hun meg av kjærlighet.

Jeg lyttet nøye og fulgte
alle hennes instruksjoner—
å, hvor læren rørte meg dypt
og løste meg fra alle bånd!

Og jeg! Jeg arbeidet dag og natt
uten å kaste bort tiden.
Dypt inspirert av mammas glød
nådde jeg sann og evig fred.