Jeg ble født inn i usle kår,
en fattig og sulten familie.
Foraktelig var mitt arbeid:
Jeg feide søppel i gatene.

Og alle skydde meg og ropte
skjellsord når jeg kom dem for nær.
Ydmyk snek jeg meg langs veggene
og bøyde nakken for alle.

Så fikk jeg se Den Våkne
omgitt av munkenes skare.
De ypperste av mennesker
gikk inn i Magadhas hovedstad.

Jeg kastet bærestang og kurver
og hilste Den Fullkomment Våkne.
Den beste av mennesker stanset!
Meg viste han medfølelse!

Jeg bøyde meg for hans føtter
og reiste meg. Der, ved hans side,
ba jeg ham, den ypperste Mester,
om å bli ordinert.

Og han som har medfølelse
med hele verden, sa til meg
med vennlig røst: “Kom hit! Bli munk!”
Slik ble jeg en av brødrene.

Jeg bodde alene i skogen
og henfalt aldri til dovenskap,
men praktiserte Buddhas lære
slik han selv hadde veiledet meg.

I første nattevakt så jeg
liv på liv passere minnet.
I den mellomste nattevakt
ble blikket renset, øyet klart.
I siste nattevakt kom lyset
som splintret mørkets tykke murer!

Og så, da morgenen grydde
og solen rødmet på himmelen,
kom Indra og Brahma til meg
og hilste, med hendene sammen:

Lovet være deg, du edleste!
Lovet være deg, du store mann!
Du, herre, fortjener lovord—du,
hvis sinn har splintret mørkets vegger!

Da Mesteren så meg omgitt
og hyllet av gudenes skare,
sendte han meg et vennlig smil
og forkynte så for alle:

“Ved flittig innsats og edelt liv,
selvbeherskelse og kontroll,
ble denne mannen foredlet—
ja, han er i sannhet en brahman!”