Den Våkne, født som menneske,
dypt konsentrert i selvdisiplin,
som vandrer den edleste vei
og fryder seg over sinnets ro,

han æres av menneskeskarer
som den som krysset elvens stryk.
Ja, selv gudene bøyer seg!
Dette har jeg, en arahant, hørt.

Han splintret lenkene og gikk
fra lystens kratt til fredens slette,
lykkelig befridd fra begjæret
som gull hugget ut av berget.

Av alle som kalles Elefant,
bærer han navnet med størst rett!
Han stråler over alle,
som Himalaya over verdens fjell.

Jeg vil rose Elefanten høyt
for dere: aldri gjør han urett.
Mildhet og avstand fra grusomhet
er to av Elefantens føtter,

oppmerksomhet og forståelse
er Elefantens andre to føtter.
Tillit er Elefantens snabel
og sinnsro hans hvite støttenner,

nakken oppmerksomhet, hodet visdom,
snabelen forskning i livets vesen,
buken hans er lærens ildsted
og halen ensomhetens ro.

Han mediterer med glede
over sitt eget åndedrett:
Elefanten er oppmerksom
når han går og når han står stille,

Elefanten er oppmerksom
både liggende og sittende—
ja, overalt er Elefanten
oppmerksom til fullkommenhet!

Han spiser rent og uklanderlig.
Aldri spiser han uren mat.
Han samler ikke eiendeler,
men lever hver dag fra hånd til munn.

Hvert bånd skar han over: de fine
av silke og hver grove lenke.
Overalt på verdens stier
går han uten savn eller lengsler.

Liksom vannliljen som er født,
blomstrer og lever sin tid i vann
ikke skitnes til av vannet,
men sprer glede og søte dufter,

slik er Buddha født i verden
der han lever blant menneskene
uten å skitnes til av dårskap—
liksom en lilje i grumset vann.

En stor og rasende ildebrann
slukner og dør uten næring
og selv om asken fortsatt er der,
omtales den som “sluknet”.

Denne lignelsen blir fortalt
av vismenn som gjør sannheten kjent.
De store elefantene
vil forstå Elefantens brøl!

Uten lidenskap, hat og blindhet,
uten sinnets sorte strømmer,
uten binding til kroppen vil han,
Elefanten, slukne og finne ro.