Brødrenes sanger

Sanger med førti vers

18.1. Kassapa den store

Vandre ikke verdsatt av mengden!
Sinnet blir slapt og ukonsentrert.
Samvær med mange er smerte:
den som ser dette holder seg vekk!

Vær vis: oppsøk ikke de rike!
Sinnet blir slapt og ukonsentrert.
Den som grådig smaker på livet
bommer på målet—den sanne fryd.

Dere vet at ærbødig respekt
er en farlig hengemyr!
Tilbedelsens gave fra rikmenn
kan vise seg dyr.
Som en fin pil i kjøttet,
svært vanskelig å fjerne,
blir æren for den hovmodige:
en falsk ledestjerne.

Ned fra min hytte i fjellene
gikk jeg for å få mat i byen.
Der så jeg en spedalsk som spiste—
hos ham stoppet jeg respektfullt.

Med sin ene, råtnende hånd
tilbød han meg en porsjon mat.
Idet han slapp maten i bollen,
fulgte en av fingrene med.

Jeg satte meg ned inntil en mur
og spiste maten jeg hadde fått:
ingen avsky kjente jeg da
mens jeg spiste—og ingen siden.

En som nøyer seg med restemat
og medisin av harsk urin,
med treets krone som hytte
og kappe sydd av skitne filler,
en slik, som tar alt som det kommer,
kan ferdes i frihet hvor han vil.

Der hvor mange møter døden
når de klatrer i steile skrenter,
vandrer Buddhas arving med klar
forståelse og oppmerksomhet.
Ja, slik vandrer Kassapa rolig,
styrket av sine indre krefter.

Etter måltidet
vandrer jeg, Kassapa,
fjellets steile stier.
Uten bånd
mediterer jeg her—
høyt over angst og redsel.

Etter måltidet
vandrer jeg, Kassapa,
fjellets steile stier.
Uten bånd
mediterer jeg her—
høyt over lystens flammeverden.

Etter måltidet
vandrer jeg, Kassapa,
fjellets steile stier.
Uten bånd
mediterer jeg her—
høyt over sinnets sorte strømmer.

Overstrødd med moskusroser
bølger høylandets saftige enger,
elefantens trompetstøt slår mellom berg ...
—dette er min sjels vidstrakte fjell.

Som tordenskyer står blåne bak blåne
... og se det kjølige, friske skimmer
av regn i de røde billenes vinger!
—dette er min sjels vidstrakte fjell.

Kledd i tordenskybankenes farge
kneiser tinder som spir og tårn
over elefantbrølets gjallende ekko ...
—dette er min sjels vidstrakte fjell.

Åsenes skoger glitrer av regn
og brer sitt løv over vismenn på vandring
og påfugl som skriker i trekronene ...
—dette er min sjels vidstrakte fjell.

Dette er nok,
det er alt jeg behøver
for å leve i meditasjon.
Dette er alt
en flittig munk behøver
for å trene oppmerksomheten.

Dette er nok,
det er alt jeg behøver
for å leve tilfreds som munk.
Dette er alt
en flittig munk behøver
for å fordype seg i sinnet.

Over åssider dekket av linblomster blå
som regnskyer myldrer vingede skarer
hyllet i brusende, glansfulle fjær ...
—dette er min sjels vidstrakte fjell.

Fri fra byenes trengsel, befolket
av hjort og gaseller i flokk—og fugl
i fargesprakende, muntre mengder ...
—dette er min sjels vidstrakte fjell.

Klare kilder og bekker perler
rundt knivskarp stein—vannliljetjern
svaler apens sorte fjes og slukker hjortens tørst ...
—dette er min sjels vidstrakte fjell.

Ikke engang den vakreste musikk
gir meg slik fryd og glede
som når jeg dypt konsentrert og våkent
skuer den sanne lærens natur!

Hast ikke gjennom livet.
Hold sindig avstand til andre.
Streb ikke: med ro i hjertet
skal du vandre.
Den som grådig vil eie
hver nytelse, hver lukt og smak,
bommer på lykken: hans pil
er kraftløs og svak.

Nei, hast ikke gjennom livet—
mist ikke målet av syne.
Når kroppen verker av tretthet
svinner konsentrasjonen bort.

Ingen lærer seg selv å kjenne
ved å slå om seg med Buddhas ord,
kneise med nakken i hovmod
og tro: “Derfor er jeg den beste!”

En slik tosk er ikke bedre
enn andre. Kun i sin innbilning!
Aldri vil de forstandige
rose den slags stivsinnethet.

Men den som aldri skjelver eller
røres av selvopptatte tanker
om å være “best” eller “verst”
eller “likeverdig med andre”,

en slik vismann, uten hovmot,
med styrke i sin gode atferd
og med sinnet godt konsentrert,
vil de vise alltid rose.

Den som ikke respekterer
sine brødre i Buddhas orden,
er like langt fra sannheten
som himmelen er fra jorden.

De som har fullkomment etablert
selvrespekt og respekt for andre,
har modnet i den edle veien.
De skal aldri fødes igjen!

En oppblåst og forfengelig munk
kledd i en drakt sydd av filler
er som en ape i løveham—
han mangler storhet og utstråling.

En som ikke er forfengelig,
men forstandig og kontrollert,
stråler i sin fillete drakt
som en løve i fjellhulen.

Alle de mektige gudene,
den strålende og berømte
forsamling av de ti tusen
som hører til i Brahmas følge,

bøyde seg i ærbødighet
med håndflatene mot hverandre
for den store mediterende
lærens general, Sariputta.

Hill deg, du edle menneske!
Hill deg, du ypperste av menn!
Det du mediterer over
står høyt over vår forståelse.

De Våknes dypeste innsikt
er i sannhet vidunderlig—
vi forstår den ikke, selv om
vi kom hit med skarpslepne sinn.

Da Kappina så gudene
bøye seg i ærbødig hilsen
for Sariputta, den verdige,
lyste smilet opp ansiktet hans!

Bortsett fra den Store Vismann selv,
er ingen i hans gylne åker
min like i å riste av seg
mørkets tyngde. Jeg er den fremste.

Jeg har tjent læremesteren—
Buddhas vei er gått til ende.
Den tunge børen er lagt ned,
roten til liv og død rykket opp.

Den enestående Gotama
ristet av seg avhengigheten
av kappe, mat og hvileplass,
slik som en skinnende lotusblomst
er uberørt av vanndråpene.
Fra all eksistens er han forløst!

Oppmerksomhet er vismannens hals.
Overbevisning er hånden hans.
Han som vet, har visdom til hode!
Alltid skal han vandre lindret.