Den kloke og forstandige
bør unngå å bli venn med én
som ondskapsfullt og aggressivt
ser skadefro på andres nød.

Den kloke og forstandige
bør pleie vennskapet med den
som vennlig, vis og rik på lærdom
kan møte andre med tillit.

Se hvordan den malte dukken
prøver å skjule sine sår,
sin lidelse og råtne ondskap:
i den finnes ingenting varig.

Se hvordan den malte skikkelsen
er pyntet med juvel-øreringer:
knoklene er trukket med hud
som skinner innenfor vakre klær.

Føtter med rødlakkerte negler,
ansikt smurt inn med kostbart pudder:
dette lurer en tosk, men ikke
én som søker den andre bredden!

Kunstferdig flettet, skinnende hår
og vipper og bryn farget med sort:
Dette lurer en tosk, men ikke
én som søker den andre bredden!

Som et glitrende sminkeskrin
er den råtne kroppen smykket:
dette lurer en tosk, men ikke
én som søker den andre bredden!

Jegeren satte opp snaren,
men hjorten gikk ikke i fellen:
vi spiser åtet og går vår vei
mens hjortejegeren gråter.

Ødelagt er jegerens snare,
og hjorten gikk ikke i fellen.
Vi spiser åtet og går vår vei
mens hjortejegeren sørger.

Lærd, med rett og vakker tale
er han som ble Buddhas oppasser.
I frihet la han ned sin byrde—
snart sover Ananda fredelig.

Fri fra sinnets sorte strømmer
kastet han lenkene, lindret—
han seiler nå sitt siste skip
mot kysten bortenfor liv og død.

På veien som fører til lindring,
der læren til solens ætling,
Den Våkne, er fast etablert,
står Ananda: ja, nettopp han!

Åttitotusen ord fikk jeg
fra Mesteren. Munkene ga meg
to tusen. Åttifire tusen
ord skal jeg bringe videre!

Den som ikke bryr seg med lærdom
eldes som en langsom okse:
kroppen hans øker i omfang,
men forstanden blir aldri større.

En lærd som forakter en ulærd
på grunn av sin egen lærdom,
synes meg å ligne en blind
som bærer en strålende lampe!

Følg den lærde. Og lærdommen
bør dyrkes, ikke ødelegges.
Den er roten til et edelt liv,
så vern om den—vær en som husker.

Den som kan skjelne først fra sist,
kjenne meningen, tolke språket,
griper innholdet sikkert og fast
og undersøker det grundig.

Tålmodig, iherdig og ivrig
vil han vurdere lærdommen.
Energisk og alltid i tide
finner han konsentrasjon og ro.

Den som ønsker å forstå læren
bør søke samvær og vennskap
med en som har læren i hjertet—
elev av den vise Buddha.

Den som bærer læren i hjertet
vokter vismannens skattkiste—
han er hele verdens øye!
Gi ham ære! Vis ham respekt!

Den som gleder seg over læren,
den som tenker grundig på læren,
den som husker nøye på læren
vil aldri snu ryggen til læren.

Hvor finnes munkens tilfredshet
for én som bare pleier sin kropp
og tung av selvopptatthet faller
ned i slapphet og dovenskap?

Utydelig og fjern ble verden—
uklart alt jeg trodde var sannhet.
Mørket hviler tungt over jorden
nå som min gode venn er borte.

For en som har mistet sin venn,
for en, hvis lærer er borte,
finnes ingenting bedre enn
oppmerksom betraktning av kroppen.

De gamle er borte. De nye
er menn jeg ikke går sammen med.
Ensom trekker jeg meg tilbake
slik fugler gjør under regntiden.

Mesteren:
Mange er de som har kommet
fra fjerne land for å lytte.
Hindre dem ikke! La dem få se—
alle som samler seg rundt meg.

Ananda:
Mange er de som har kommet
fra fjerne land for å skue—
Mesteren gir sin tillatelse,
Den Seende hindrer ingen.

I hele femogtyve år
var jeg hans lærling. Aldri lot jeg
sansene styre mine tanker.
Se, hvor god denne læren er!

I hele femogtyve år
var jeg hans lærling. Aldri lot jeg
hatefulle tanker oppstå.
Se, hvor god denne læren er!

I hele femogtyve år
tjente jeg den gode Mester
med omtenksomme gjerninger.
Slik fulgte jeg ham som en skygge.

I hele femogtyve år
tjente jeg den gode Mester
med kjærlige, omtenksomme ord.
Slik fulgte jeg ham som en skygge.

I hele femogtyve år
tjente jeg den gode Mester
med kjærlige og gode tanker.
Slik fulgte jeg ham som en skygge.

Vandret Buddha frem og tilbake,
fulgte jeg etter bak ryggen hans.
Og læren han lot strømme ut,
vokste i meg til forståelse.

Jeg er ikke utlært. Nei, ennå
er sinnet mitt på vei mot målet.
Og nå er min store Mester død,
han som viste meg medfølelse!

Å, fryktelige fortvilelse!
Svart av sorg og skrekk var timen
da Buddha, Den Fullkomment Våkne,
den beste av alle, gikk bort.

Han som bar læren i hjertet
og voktet vismannens skattkiste,
Ananda, hele verdens øye,
er sluknet. Han har forlatt oss.

Han som bar læren i hjertet
og voktet vismannens skattkiste,
Ananda, hele verdens øye,
fordrev sinnets mørke og blindhet!

Utrettelig og standhaftig
var denne vises oppmerksomhet—
Anandas hjerte var en gruve
som glitret av lærens juveler!

Jeg har tjent Læremesteren—
Buddhas vei er gått til ende.
Den tunge børen er lagt ned,
roten til liv og død rykket opp.