Modnet er oppmerksomheten;
jeg er vis, en våken nonne.
Lykkelig har jeg tatt bolig
i det store, stille lyset.

“Hvem har bedt deg rake hodet
slik asketer gjør? Og du som
finner riter meningsløse!
Hvorfor spjåke seg til som en tosk?”

De som følger andre ordener,
tror og mener i hytt og vær—
lar seg lede av overtro,
kjenner ikke sinnet til bunns.

I sakyaslekten ble han født—
Den våkne, han uten like.
Læren han ga meg, sønderrev
uvitenhetens tåkeslør,

lidelsen og dens årsaker:
Viste meg så befrielsen,
den edle åttedelte vei
som fører til lidelsens lindring.

Etter å ha hørt hans tale
levde jeg for ivrig trening.
Jeg fant snart min store frihet—
Buddhas vei var gått til ende.

Død er hangen til nytelse—
sinnets mørke trådd under fot.
Forsvinn, du onde! Du har tapt!
Det du sier, er uten brodd!