Gjeteren Dhaniya:
“Risen er kokt og kuene melket,
jeg og mine bor her ved elven.
Hytta er tett, det er ild under gryta—
så bare la det regne!”

Mesteren:
“Med fred i sinnet og uten uro
er jeg bare på gjennomfart her.
Hytta er vidåpen, ilden er slokt—
så bare la det regne!”

Gjeteren Dhaniya:
“Her finnes verken klegg eller fluer,
kuene beiter på frodig våtmark.
De tåler nok en regnskur om den kommer—
så bare la det regne!”

Mesteren:
“Jeg har bygd en solid flåte,
krysset floden og beseiret strømmen.
Nå trenger jeg ikke flåten lenger—
så bare la det regne!”

Gjeteren Dhaniya:
“Min hustru er ikke lunefull,
har vært meg til glede i mange år.
Fra henne hører jeg intet ondt—
så bare la det regne!”

Mesteren:
“Sinnet mitt er ikke lunefullt
men trent og temmet i mange år.
I sinnet mitt finnes det intet ondt—
så bare la det regne!”

Gjeteren Dhaniya:
“Jeg lever av det jeg tjener selv,
barna er sunne og bor her hjemme.
Fra barna hører jeg intet ondt—
så bare la det regne!”

Mesteren:
“Jeg tjener ikke under noen,
men vandrer omkring og lever av gaver.
Inntekter har jeg ikke bruk for—
så bare la det regne!”

Gjeteren Dhaniya:
“Kuer har jeg, og kalver med,
kviger og drektige kyr.
En okse har jeg også i flokken—
så bare la det regne!”

Mesteren:
“Jeg har ikke kuer og kalver,
jeg har ikke kviger og drektige kyr.
Jeg har ingen okse, heller—
så bare la det regne!”

Gjeteren Dhaniya:
“Gjerdestolpene er solide,
tjoret er knyttet av nyslåtte rep.
Ingen okse kan rive seg løs—
så bare la det regne!”

Mesteren:
“Jeg har slitt over tjoret som en okse,
som en elefant sliter over slyngplanter.
Aldri skal jeg fødes igjen—
så bare la det regne!”

Skyene svartnet, regnet styrtet,
skylte over åser og dalsøkk.
Da Dhaniya hørte uværet herje,
sa han dette til Mesteren:

Gjeteren Dhaniya:
“Det var vel sannelig heldig for oss
at vi møtte deg her, Mester.
Vi søker tilflukt hos deg, du vise.
Vær du vår læremester nå!

Jeg og min hustru vil lytte til deg,
vi vil leve et edelt liv.
La oss nå fram til den andre bredden
der det ikke finnes noe vondt!”

Màra:
“Den som har sønner, gleder seg over dem.
Den som har kuer, gleder seg over dem.
Involveringer gir mennesket glede,
den som ikke involverer seg, finner ingen glede.”

Mesteren:
“Den som har sønner, sørger over dem.
Den som har kuer, sørger seg over dem.
Involveringer gir mennesket sorger,
den som ikke involverer seg, har ingen sorger.”