Den som absolutt vil sitte inne i kroppens hule,
dekket av mange forurensninger
og fordypet i vrangforestillinger,
han befinner seg langt unna løsrivelse.
For det er ikke lett å slippe taket i sansenytelsene.

De som er bundet til søte forhåpninger
som er skapt av deres egne ønsker,
er ikke lette å frigjøre,
og andre enn de selv kan ikke gjøre det.
De lengter etter det som har vært
eller de lengter etter det som skal komme.
De lengter etter sansenytelser nå,
eller de lengter tilbake til det som har vært.

De er som besatt av sanselige nytelser
og de velter seg i vrangforestillinger.
De er utakknemlige og helt på villspor.
De rammes av lidelser og jamrer:
‘Hva skal det bli av oss når vi dør?'

Derfor bør folk praktisere denne treningen.
Det man vet er feil her i verden
bør man ikke praktisere,
for de vise sier at livet er kort.

Jeg ser at folk her i verden skjelver,
besatt av trangen til å eksistere.
Dårlige mennesker sutrer mellom dødens kjever,
siden de ikke klarer å fri seg fra begjæret etter ny tilblivelse.

Se hvordan de skjelver, de som tenker på “meg” og “mitt.
De spreller som fisk på land i en uttørret bekk.
Den som innser dette, tenker ikke på “meg” og “mitt”,
og lenger ikke etter ny tilblivelse.

Den vise fordriver trangen til begge ytterligheter.
Han gjennomskuer persepsjonene og griper ikke etter dem.
Han avstår fra å gjøre noe han kunne angre på
og klamrer seg ikke til det han ser og hører.

Han gjennomskuer sine identifikasjoner,
slipper taket i sine eiendeler og krysser floden.
Han trekker ut pilen og lever i årvåkenhet
uten å lengte verken etter denne verden eller den neste.